Rasebeskrivelse, Parson Russell Terrier

Gruppe: 3, FCI rasenr: 339,
FCI dato: 04.06.2001

Opprinelsesland/Hjemland: Storbritannia
Kommentarer som ble gitt i forbindelse med NTK's dommerkonferanse om parson i 1998.
Noen punkter revidert pga. endring i standarden.

Helhetsinntrykk: Bruks- og hiterrier. Aktiv og kvikk, bygget for fart og utholdenhet. Velbalansert og fleksibel. Arr fra jakt tillatt.

Viktige proporsjoner:Velbalansert. Kroppslengden en aning lenger enn mankehøyden. Lengden fra snutespiss til stopp en ening kortere enn fra stopp til nakkeknøl.


Selv om rasen har mye av den samme bakgrunnen som dagens foxterrier er det viktig å skille den fra disse. En Parson russell terrier skal heller ikke kunne forveksles med dansk-svensk gårdshund, kromfohrlender eller brasiliansk terrier.

Hode:
Skalle: Flat, moderat bred, smalner gradvis mot øynene.

Stopp: Svakt markert.

Nesebrusk: Sort.

Kjever/tenner: Kraftige og muskuløse kjever. Perfekt og jevnt saksebitt. Komplett tannsett.

Øyne: Øyne: Mandelformede. Ganske dyptliggende, mørke. Livlig uttrykk.

Ører: Små, V-formede av moderat tykkelse, henger forover tett inntil hodet. Øretippen rekker til ytre øyekrok, ørebretten ikke høyere enn skalletaket.


Hodet skal ikke være så butt som en borderterriers, men heller ikke minne om et foxterrierhode. «Snipete» snuteparti sees hos en del hunder og er uønsket.

Kjevemuskulaturen skal ikke være så flat som hos en foxterrier. Det er ønskelig med store, sterke tenner. Vær obs. på smale underkjever og manglende incisiver (fortenner). Dette er observert i rasen.

Litt store, lett utstående øyne sees hos en del hunder. Dette gir lett et dverghundspreg og er ikke ønskelig. Øynene skal heller ikke være så dyptliggende og små som hos foxterrier. Enkelte dommere bemerker pigmentmangel rundt øynene. Manglende eller ufullstendig pigmentering rundt øynene er vanlige dersom pelsen rundt er hvit. Dette er ingen feil og må ikke straffes på utstilling, i motsetning til lyse øyne, som er uønsket.

Det normale er ører av middels størrelse som hos border og tysk jaktterrier. Ørebretten skal ikke være vesentlig høyere enn skalletaket, men litt lette ører er å foretrekke fremfor alt for store og tunge ører. Ørene bæres normalt ikke så forover-rettet som f.eks. foxterrierens, men de skal heller ikke være rettet for langt ut på siden. Øreflippen skal ikke være for avrundet.


Hals: Tørr, muskuløs av god lengde, gradvis bredere mot skuldrene.
Det er ønskelig med god reisning. Dårlige skuldervinkler og kort hals sees hos noen hunder. Halsens overlinje bør avsluttes bak skulderbladkanten, men ikke så utpreget som hos foxterrieren.

Forlemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftige, rette, ikke inn- eller utoverdreide.

Skulder: Lang, skråstilt. Godt tilbakelagt. Jevn overgang nakke/skulder.

Albue: Tilliggende, bevegelig.

Poter: Kompakte, sterke tredeputer. Hverken inn- eller utoverdreide.
Rake skuldre og lite markert manke sees hos endel hunder.

Korte overarmer sees ofte.

Albueleddet skal sees såvidt nedenfor ribbensbuen. Mellomhånden skal være svakt vinklet, men ikke myk.


Kropp: Velbalansert, kroppen en aning lenger enn mankehøyden.

Manke: Tydelig markert

Rygg: Sterk og rett.

Lend: Svakt buet.

Bryst: Moderat dypt. Ikke dypere enn til albuene. Bak skuldrene skal et par middels store hender kunne nå rundt brystkassen. Ikke tønneformete ribben.
Kroppslengde
Det essensielle er at rygg og lend er lange nok til å gi en smidig hund som klarer jobben sin i trange hi.

Rygg
Hos en del hunder sees karpelend kombinert med sterkt fallende kryss og lavt ansatt hale. Det er kun lenden som skal være svakt buet p.g.a. velutviklet muskulatur, ikke hele ryggen. Krysset skal være såpass rett at moderat høyt halefestet og de ønskede gode bakbeinsvinklene er mulig. Enkelte dommere godtar for dårlig halefeste og vinkler mens andre forlanger ekstreme vinkler og svært høyt halefeste. «Middels» er stikkordet her.

Bryst
Brystkassen er et avgjørende anatomisk punkt for en hiterrier. Størrelsen og formen på denne påvirker sterkt hundens evne til å ta seg fram i et revehi. Brystkassen hos en «parson» skal være middels flat og dyp.

Dommeren bør alltid «spanne» hunden da dette gir en god pekepinn m.h.t. brystomfanget. Dette punktet forbigåes ofte. Fremgangsmåte; grip rundt brystkassen med begge hender like bak skuldrene. Løft forbena såvidt over bakkeplanet mens du gjør dette. Langefingre og tomler bør nå kunne berøre hverandre dersom du har middels store mannshender. Brystets dybde skal utgjøre omtrent halvparten av mankehøyden.


Hale: Kraftig, rett, moderat høyt ansatt, bæres høyt under bevegelse. Vanligvis kupert* i proporsjon til kroppen, gir et godt håndtak.

Halen har tidligere vært rel. kort kupert (8-10 cm.) På ukuperte hunder sees det derfor store variasjoner i halens lengde, tykkelse og bæring. Hittil har dommerne konsentrert seg om å se på halens nedre del og føring og det gjenstår mye jobb for å få til gode haler. Hovedvekten bør legges på halefestet. Enkelte linjer har fra naturens side relativt korte haler.

Baklemmer:

Helhetsinntrykk: Kraftige, muskuløse, velvinklete.

Knær: Velvinklete.

Haser: Lave.

Mellomfot: Parallelle, gir godt fraspark.

Poter: Som forpotene.
En del hunder har for grunne lår. Dårlige knevinkler og høye haser sees også. Heller ikke ekstreme vinkler er ønskelig.

Bevegelser: Frie, godt koordinerte, rette sett for- og bakfra.
Bevegelsene er viktige for en arbeidende hund. De bør være lette (ikke trippende) og økonomiske med godt pådriv bakfra. De bør ikke være «showete» og unødvendig energikrevende. Energien brukes på framdrift, ikke «oppdrift». Alle de vanlige avvikene i bevegelsesmønster som skyldes anatomiske feil sees. I fronten sees hyppigst uelastiske eller padlende bevegelser p.g.a. dårlig skulderleie og korte overarmer. Bak sees hyppigst knappe bevegelser p.g.a. dårlig vinkling i kne og has samt bevegelsesfeil som følge av kuhasighet.

Hud: Må være tykk og løs.
Tykk og elastisk hud er viktig i forbindelse med hundens arbeid.


Pels:

Hårlag: Naturlig grov, tilliggende og tett, enten ru- eller glatthåret. Buken og innsiden av lårene behåret.

Farge: Helt hvit, hvit med tan, gule eller sorte tegninger eller alle kombinasjoner av disse fargene, foretrukket på hodet og/eller haleansatsen.
Begrepet «ru» benyttes i standarden, det ville være mer korrekt å bruke betegnelsen «stri». Denne varianten minner om pelsen hos f.eks. strihåret dachs, strihåret vorsther og borderterrier. Den skal ikke likne en ruhåret foxterrier-pels. Alle pelsvarianter fra glatthåret via «broken» til ruhåret er like akseptable så lenge de er grove, tette og tilliggende. Evt. trimming skal ikke være ekstrem, bare få fram de naturlige konturene.

Tegninger skal fortrinnsvis begrenses til hode /halefeste. Flekkenes plassering og størrelse er en kosmetisk detalj og små kroppsflekker bør ikke tillegges for stor vekt. Det må imidlertid ikke være tvil om at hunden er hvit med fargede tegninge. Blue merle er ikke en godkjent farge hos rasen.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde:

Hannhunder: ideal 36 +/- 2 cm
Tisper: ideal 33 +/- 2 cm


Ettersom dette er en arbeidende hihund bør størrelsen tillegges relativt stor vekt. «Spanning» (se kommentarer om bryst) kan gi en god pekepinn vedr. hundens størrelse. -En hund som lar seg «spanne» og som forøvrig er harmonisk bygget er sjelden særlig høyere enn 38 cm. De minste hundene har lett for å være noe kortbente, men finner man virkelig gode hunder i nedre størrelsesskikt bør dette sees på som positivt.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil: Hunder som viser tegn til aggressivitet og/eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS
Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

*  I henhold til norsk lov er halekupering forbudt.

  

* Kilde www.parson.no